hjemteksterbiografiturneernyheterbestillinganmeldelserkontakter



ANMELDELSER:

What About
«A Time For Every Purpose Under Heaven» (Prima Music)


Misjons bladet nr 15/1994
Skrevet av Harald Wischmann
Hvis man i en plateanmeldelse kan bryte ut i et halleluja, så er dette et passende tidspunkt. Det første man merker seg er Glenn Gulli og hans fantastiske stemme. Etter min mening noe av det beste i sin genre totalt her i landet. At han minner om Bono kan han ikke klandres for. Bandet er godt og solid samspillt med dyktige enkeltaktører. Sammen med produsent og teknikker Truls Birkeland har de fått frem en sound som holder mål både nasjonalt og internasjonalt. Dette er gitarbasert pop-rock med britisk tilsnitt. De fleste låtene er faktisk ganske lavmælte i utrykket, men understrømmen er så sterk og produksjonen så solid at det er ingen fare for å sovne.Jeg finner åtte av 12 låter verdig et terningkast 5. Når i tillegg avslutningssangen «Eternety in your heart» holder til terningkast 8(!?!) så har jeg ikke mer på lager. Jeg vil heller avslutningsvis takke for at den kunstarten det er å lage cd cover er i ivaretatt på en hederlig måte. Et herlig cover bilde!

Glenn Gulli
«The Only Thing» (Norske Gram)


Meldt av Dagbladet
24.06.1997
Det virker noe overivrig av Norske Gram å markedsføre Glenn Gulli som årets popsensasjon, men fyren viser at han absolutt har noe å fare med på popdebuten «The Only Thing».

Det er i stemmen Glenn Gulli har sin store force. 32-åringen synger fletta av de fleste. Han har et driv i stemmen sin som gjør at flere av de mer anonyme låtene på plata er verdt å låne øre til. Gulli satser på en flink, streit og ganske snill type amerikanisert pop. Det er en sjanger som farlig fort bikker over i det likegyldige og søvndyssende, men i motsetning til en annen norsk supervokalist, René Andersen, så klarer Gulli å holde på interessen gjennom et helt album. Fyren viser tidvis bra evner også som låtskriver.

Glenn Gulli
«Sanger Fra Bøkenes Bok» (Gullfisk)


Anmeldt av Trygve W. Jordheim
Dette er et album som kom ut første gang i 1999, og som nå kommer ut i nytt opplag etter mye mas fra fansen. Og det er ikke så rart at de har bedt den godeste Glenn Gulli få ut plata på nytt. I mine øyne er det nemlig en klassiker. De fleste tekstene er tatt ordrett ut av bibelen, som tittelen «Sanger fra bøkenes bok» antyder. Det kunne ha blitt teit, men jeg synes det er genialt. Å pningssporet «Be så skal du få » vil mange kjenne igjen teksten på , mens «Salme 23» ganske enkelt er Salme 23. At Gulli har valgt ganske sentrale bibeltekster, gjør at å høre på plata er en flott måte å lære seg viktige vers på. At alt er på norsk, skaper en fin nærhet til tekstenes innhold. Dette er en plate til trøst, oppmuntring, glede og fest. Det skulle vel dekke det meste.

Glenn Gulli
«Lær meg Å Telle » (Gullfisk)


Anmeldt av Emil Otto Syvertsen
Publisert: 12:32, 28. november 2003
Denne gang er tekstene i stor grad Bibelsitater. Musikken er grei, enkel og iørefallende pop, med mange gode refrenger som egner seg godt til å gjenta og gjenta og gjenta bibelvers inntil de sitter som pugga. Og det er vel kanskje noe av hensikten.
Det er noe lyst og lett over melodiene og dette står godt til Gullis gutteaktige og litt sukkersøte stemme. Innenfor sin sjanger er platen både tydelig, klar og kommuniserende. Og dette skal han ha: Tekstuttalen er forbilledlig.

Meldt av Alf Kjetil Walgermo, Vårt Land
07.11.2003
Etter den engelskspråklege popplata The Only Thing for seks år sidan, har Gulli henta tekstar direkte frå Bibelen. Dette er den andre plata innanfor konseptet «songar frå bøkenes bok». Gulli er ein dyktig popsnekkar, og dette har han tatt med seg inn i lovsongen. Plata «Lær meg å telle» inneheld mange gode låtar med enkle og fengande melodiar. Det burde vere mogleg å få med seg ei forsamling i allsong på mange av dei.

For kvar låt står det bibelvers som viser kvar teksten er henta frå. Dette er positivt mellom anna på den måten at songane verkar som portalar inn i bibelteksten.

Sidan tekstinnhaldet meir eller mindre er henta frå Bibelen, blir det vanskelegare å drive normal tekstkritikk. Likevel kan Gulli verke litt knotete i enkelte adapsjonar, som i versa på «Han har omsorg». Vokalmessig er Gulli godt innanfor «smørtradisjonen», men han viser også ei røffare side på ein låt som «Gud er kjærlighet» (paradoksalt nok). Det mest negative med plata er dei songane der eg kjenner at forma og innhaldet ikkje står godt saman, som til dømes «Under solen», der Preikarens fåfengd vert akkompagnert i friskt opp-tempo, med bappadappa-kor. Men kanskje er dette eit fiffig og gjennomtenkt grep? Heilt til sist kjem den rolege låten «Du bærer meg», enkel og sterk på samme tid. Totalt står «Lær meg å telle» i stil til denne.
Glenn Gulli har laga ei lovsongsplate som går rett på sak, har gode melodiar og formidlar tydeleg engasjement. Ein, to, tre, tell opp

What About
«Learn To Live » (Gullfisk)


Anmeldt av Rune Westengen, Romerikets blad
Ti fengende og kledelig vitale låter
Et velkjent og velbrukt lydbilde fra denne kvartetten, med gitarøs foran bass og trommer, ispedd en smule keyboards på strategiske plasser. What About har hatt 14 års pause, og kommer sterkt tilbake med dette popalbumet. Glen Gulli (sang, gitar) og lørenskoging Åsmund Ruud (keyboards, gitar, sang) har komponert ti fengende og kledelig vitale låter. Popmusikk med trøkk og kraft, og langt fra det dvaske, anemiske skvalet folk gjerne kaller pop i dag. Dette er mer i Beatles-gata, og Gulli og Ruud har en fin rytmeseksjon i ryggen i Peter Haltorp (bass) og lillestrømling Per Anders Borgen (trommer). Masse energi, bra melodier, fin variasjon og helt greie tekster. Ta en smakebit, og start med den smekre «Vanity», eller prøv tittelmelodien som kan minne litt om Prefab Sprouts mer tandre øyeblikk.

Ole-Morten Vestby, Fredrikstad blad
17.02.2009
Det norske bandet What About ga ut sin første plate i 1994, og medlemmene har etter mange års erfaring med andre band og studioprosjekter nå funnet sammen for et nytt forsøk.
For en god idé! Anført av vokalist og låtskriver Glenn Gulli lager What About anno 2009 gitarbasert poprock som er så klassisk i form og sound at man skulle tro tiden har stått stille for musikerne siden forrige plate. På den annen side må noe ha skjedd noe i løpet av alle disse årene, for låtene er så fengende, og så bra og hjertelig spilt at albumet fremstår som en liten lykkepille selv om den strengt tatt er veldig lite original.
Det går i uptempo, positive gladlåter, som flørter med både Morten Abel og postcomeback a-ha i sin jakt på gode popmelodier. Den låten som kanskje skiller seg mest ut i flokken, er den nydelige indieballaden «No One Like You». Denne drysser virkelig stjernestøv i et popalbum som for øvrig er sterkt fra start til slutt.

All rights reserved to Plateselskapet Gullfisk. Website by: Des.